Politihunden Anders

Anders var 4 år og en veldig forsiktig gutt. Han lekte best med sin venninne Mari som var et år eldre.  Hun tok godt vare på han, tok han med inn i leken, beskyttet han, og tørket tårene hans.

 De lekte mest hund og hundeier, og Anders var en dag puddel, en dag sjæfer. Mari likte å leke politi, og da fikk Anders være politihund, som var god til å snuse etter ting.

 En ettermiddag samlet jeg barna til lesestund og oppsummering av dagen. Er det noen som vil fortelle om noe fint som har skjedd i dag? Jeg så på barna som satt rundt meg. Anders rakk opp hånden og fortalte ivrig : «Jeg og Mari skal gifte oss, jeg skal bli sporhund når hun leter etter tyver» 

Dette forteller meg mye om barns utvikling og modning. I 3-4 års alderen kan det være vanskelig å skille mellom fantasi og virkelighet. Mange forteller historier som vi vet aldri kunne ha skjedd, men de forteller det så virkelig at vi lar oss rive med.

At han godtok å være hund kan ha ulike årsaker. Det var trygt å innta en underdanig rolle der Mari tok ledelsen. For han var det en mestring å være stor og skummel politihund, da fikk han markert seg.  Om han var hund eller gutt hadde ingen ting å si, det viktigste var at han fikk være sammen med Mari som han beundret over alt på jord.

Jeg fulgte med på leken og hjalp han til å innta andre roller. Anders var en sensitiv gutt som strevde med å markere seg. Han tok lett til tårene og stolte lite på egne avgjørelser. Gjennom forsiktig tilnærming gjennom lek ble han tøffere. Han ble så tøff at han turte å si fra til meg at han ikke likte havregrøt. En gang i uken hadde vi havregrøt og han spiste, og hatet det. Jeg ga han en bamseklem da han forsiktig fortalte meg at ble kvalm av den grøten. Hurra for fine gutten som sto opp for seg selv.

 Når Anders var redd og utrygg sa jeg ofte «Jeg skjønner at du ble skremt akkurat nå fordi du liker jo ikke høye lyder»

Validiering av hans følelser gjorde at han fikk bekreftelse på at det ikke er galt å føle akkurat sånn. Å validere barns følelser er en viktig del av å lære barnet å forstå, kjenne igjen, og  håndtere følelsene sine på en god måte. Jeg øvde mye på å bytte ut ordet «men» med «fordi».

Etter mange år i jobb med barn og unge har det lagret seg mange historier fra min praksis. Det er fint å kunne dele de med dere.