Når generasjon Z blir mødre.

Jeg digger det uperfekte, det som gjør at vi er annerledes. Det som viser hvem vi egentlig er. Det enkleste er å følge strømmen. Det andre veien krever et annet mot. Jeg har kjent på alt av dette.

Jeg heier på alle som makter å gå utenfor komfortsonen, som satser, og står opp for seg selv. De som taler egen og andres sak. Vi trenger flere sånne.  Jeg har aldri tenkt at jeg har gjort modige valg, jeg har bare gjort det som var naturlig for meg. For å klare disse modige valgene må vi stå stødig, vi må ha nettverk som støtter oss, må vite at noen heier på oss.

Det snakkes mye om å gi mer fan i krav og forventninger, men det er ikke enkelt. Det snakkes om mammapolitiet og, jeg velger å tro at mammapolitiet ikke finnes, at det bare er vår egen forsvarsmekanisme. Jeg har fundert over ordet mammarollen. Hva inneholder den, hvem har definisjonsmakten, er den rollen i endring? Jeg kan bruke mye tid på å filosofere over sånne spørsmål som det ikke finnes fasit på. I denne egenforskningen min har jeg hatt fokus på generasjon z. De er født rundt år 2000, pluss minus noen år. Ifølge forskning har denne generasjon foreldre som har fortalt dem at de har uante muligheter, og kan bli hva de vil. Hanna Montana var jentenes idol. De husker sin første mobil med polyfonisk ringetone. Deres første serie var Hotel Cæsar.  Disse er vokst opp med internett. De er ambisiøse og endringsorienterte. De har høy grad av forventninger, både til seg selv og omgivelsene. Denne generasjonen vil ikke bli bundet opp noe sted, og er ikke så opphengt i titler.  De ønsker gjerne å lære noe, men på egne vilkår. Og de trenger ikke møter for å snakke med andre, de har vokst opp med facetime. Alle skal være flinke og et godt menneske. Disse ser lite på tv. De er på You tube og de ser på serier. Noen av disse er allerede blitt mamma, noen har bestemt seg for ikke å bli mamma, noen skal studere ferdig først. Vi som har prøvd denne rollen noen år vet at vi kan skyte ei pil etter det perfekte, og at det er oppskrytt. Mine tanker omkring dette er: kan denne generasjonen begrense bruken av sosiale medier? kan denne generasjonen legge bort drømmen om det perfekte, og være glad for det de har. Hva skjer når de blir foreldre og må endre fokus? Jeg snakker i store ord og jeg vet at dette ikke gjelder alle, men dette er trender i tiden.

Jeg opplever nå at det er startet en motvekt, og mange av disse unge har fått en større bevissthet omkring bruken av sosiale medier. Vi gamlinger som har fått facebook, instagram og snap i voksen alder er ennå i blikjent fasen. Tilbake til mammarollen som var tema. Jeg er ikke bekymret, fordi jeg vet at de vil mestre mammarollen helt utmerket. Men det som bekymrer meg er jakten på det perfekte liv. Det sliter oss ut.