Han ligner på pappa. Om fremmedfrykt, og gode valg.

fordommer foreldrerollen følelser kjærlighet rasisme Jan 26, 2020

Han ligner jo mer og mer på far din. Det var mamma sine ord etter å ha møtt min mann for første gang.

Jeg skal ta dere med tilbake til 1983. Jeg studerer og ringer hjem, står i telefonboksen og kronestykkene ruller inn i telefonen.  Jeg hører summetonen og jeg slår nr.  Jeg er litt nervøs, men mest glad. Mamma jeg har fått meg kjærest og vi kommer hjem til jul. Mamma ble glad og lo høyt, slik hun pleide når hun ble begeistret. Jeg ser for meg at hun holder hodet på skakke med røret ned mot nakken sånn at hun kan gestikulere, og slå hendene sammen av glede.  Hun er i gang med planleggingen av julen allerede, så spør hun: Hvor kommer han fra? Før jeg sier det forteller jeg hvor jeg traff han, hva han gjør, hvor fint det er. Så sier jeg at han er fra Gambia.

Det ble helt stille. Nei hører jeg, nei nei nei, stakkars deg. Dette går ikke, Merete dette går ikke ,det vet du. Hvorfor er det du som alltid må gjøre det utradisjonelle, kan ikke andre ta seg av det.  Jeg argumenterte ikke, sa bare at jeg skulle tenke over hennes råd. Vi sa ha hadet, snakkes og stemmeleie ble løftet til glede sånn at vi ikke skulle skilles som uvenner. 

Det gikk to år før han traff mine foreldre.

Jeg skriver ikke dette for å sverte mine foreldre. De var skjønne mennesker. Om de hadde levd ville de syns det var ok at jeg deler dette. De satte veldig stor pris på sin svigersønn.

Foreldrerollen innehar så mye, og noen ganger tar våre ungdommer avgjørelser som ikke stemmer overens med våre verdier. Det er barna våre og vi må stå i det. Vi kan ikke avvise. Jeg ble ikke avvist, jeg ble frarådet å komme hjem med han. Påsken 85 dro vi hjem og i løpet av noen minutter var isen brutt. Etter middagen ryddet han bordet, startet med oppvasken og da var det gjort. Mamma slo ut med armene og fortalte meg at jeg hadde funnet meg en flott mann.

 Ungdommene våre kan få venner vi ikke aksepterer, kjærester som ikke er innafor, tar valg som ikke passer inn i våre mønster.  Gjør alt dere kan for å bli kjent med vennene, kjærester, forstå valgene. Still spørsmål som får ungdommen til å reflektere.  Still spørsmål til deg selv også om hvorfor du reagerer slik du gjør.  I mamma sitt tilfelle var det redselen for hva andre kom til å si. Redselen for å bli avvist av samfunnet. Vi har snakket om dette, og hun var bare så redd det ukjente.  Denne redselen er helt naturlig, men vi må ikke skape forestillinger før vi vet.

Historien endte godt, og disse ordene som mamma sa etter noen år glemmer jeg aldri: Han ligner jo mer og mer på din pappa.

Men jeg skjønner mamma sin skepsis, dette var tidlig på 80 tallet. Hva ville folk si?

Jeg vet ikke om vi er kommet så mye lengre i dag.  Rasisme og fremmedfrykt lever i beste velgående. "Han trenger ikke refleks, det er nok at han smiler" "Hæ, en neger, klarer du deg ikke med den hvite k...n. Dette er bare noe. Stakkars mennesker som er så redd for fremmede. Han er ikke fremmed lengre. Etter 40 år i Norge er han ikke fremmed lengre. Hvorfor har vi ha fremmedfrykt? 

 

Ta gjerne kontakt for mer informasjon om kurs, foredrag, coaching

Kontakt

Hold deg oppdater med siste nytt fra meg.