Alt på grunn av en sitteplass. Hvordan bagateller blir et vendepunkt.

adhd misforståelser vendepunkt voksenrollen Mar 14, 2020

I prosessen med å forstå mine utfordringer knyttet til ADHD, og hvordan jeg kan håndtere disse, er det en hendelse som har hatt stor betydning for meg. I starten av 20 årene var jeg på ferie i Gambia med familien min. Vi var en stor gjeng som skulle ut for å spise sammen på en hyggelig restaurant. Jeg og mamma dro til restauranten før alle andre, slik at jeg skulle få roen til å finne meg til rette. Vi ble enige om dette, fordi vi vet fra tidligere erfaringer at situasjoner med mye folk og lite oversikt, kan bli mye for meg å håndtere. Vi tok derfor våre forhåndsregler for at ting skulle gå smertefritt. Vi ville jo ikke at noe unødvendig skulle oppstå, og ødelegge en hyggelig kveld.

Jeg og mamma hadde vært på restauranten en liten stund, og jeg så frem til å nyte et godt måltid med alle sammen. Forutsetningene for en bra kveld var lagt. Hittil i ferien hadde jeg ikke fått tilbrakt så mye tid sammen med mamma, pappa og lillesøsteren min. Jeg hadde derfor planlagt å sitte sammen med dem under middagen. Det første som skjer når resten av følget ankommer, er typisk nok at en av de ber meg om å flytte meg til barnebordet, slik at de voksne kan sitte sammen. For de fleste vil kanskje en slik situasjon være helt uproblematisk å tilpasse seg. Dette ble ikke utfallet for min del. For meg var dette helt katastrofe, hvor alt jeg hadde sett for meg ble forandret på et øyeblikk. Det hadde absolutt ikke vært noe avtale om at det skulle deles opp i voksenbord og barnebord. Det var også ny informasjon for meg at jeg som 22 åring ble ansett som et barn. Hele situasjonen ble ekstremt overveldende, og det gode humøret ble umiddelbart erstattet av sinne og frustrasjon. Jeg ble fastlåst i en negativ følelse som overskygget alt og alle. All rasjonell tankegang ble kastet rett ut av vinduet, og jeg fremstod som en unge i trassalderen.

Spesielt sjokkerende tror jeg det må ha vært for de som fikk oppleve dette på nært hold for første gang. En person mange tenker på som rolig og avbalansert, var nå på vippet til å gå av hengslene på grunn av en sitteplass.

Mamma så hva som skjedde, og var kjapt ute med brannslukking ved å sørge for at jeg kunne få tilbake plassen min. Da jeg endelig fikk satt meg ned på min først tiltenkte stol, kjente jeg at de negative følelsene sakte slapp taket. Det kan sammenlignes med å bruke lang tid på å gjøre ferdig et puslespill, hvor noen plutselig river den siste brikken ut av hånden din. Da jeg omsider fikk sitte på riktig plass, var det som om den siste brikken kom til rette igjen, og puslespillet ble endelig komplett.

Det som føles mest utfordrende med slike situasjoner, er at jeg mister kontroll over meg selv og mine følelser. Rullegardinene går ned, og min spontane reaksjon kan ofte være utagering og verbal overhøvling, som jeg ikke har styring over. Jeg setter meg fast i en negativ loop som er krevende, og kan ta lang tid å komme ut av. Når jeg havner i dette sporet manifesterer de negative følelsene seg i meg. Selv om jeg har opplevd dette utallige ganger og vet hva som kreves til for å komme meg ut av dette opphenget, blir jeg likevel handlingslammet. Jeg føler meg mange ganger som en hjelpeløs tilskuer til min egen galskap. Når andre prøver å hjelpe meg, kan dette paradoksalt nok virke mot sin hensikt, og gjøre at jeg havner dypere ned i sporet. Ofte må jeg bare ta tiden til hjelp. Dette er et typisk mønster som utspiller seg, men som med alt annet, finnes det unntak. Situasjonen i Gambia er et godt eksempel på dette. Mamma har mildt sagt god kjennskap til mitt reaksjonsmønster, og visste fra tidligere erfaring hva som skulle til for å unngå at det eskalerte mer enn nødvendig. De som kjenner meg godt, vet i større grad hva som kan hjelpe meg ut av de negative sporene. Mamma skjønte at redningen var å legge til rette slik at jeg fikk plassen min tilbake. Et enkelt grep som hadde stor effekt.

Jeg husker at jeg fikk en åpenbaring da situasjonen i restauranten hadde roet seg for meg. Plutselig gjenkjente jeg reaksjonen min fra en tidligere opplevelse jeg hadde noen måneder tidligere. Dette var første gang jeg forstod sammenhengen mellom uforutsette hendelser og måten det trigger frem negative reaksjoner. Det høres kanskje rart ut, men dette perspektivet var helt nytt for meg. Det gav meg en ny innsikt, som ble grunnlaget til en større forståelse for hvordan diagnosen faktisk påvirker meg. Etterhvert har jeg lært meg hva som trigger de uønskede reaksjonsmønstrene. Denne kunnskapen har jeg brukt til å lage strategier for å mestre hverdagen. I hovedsak handler det om å skape forutsigbarhet for meg selv, i den grad det er mulig. Å sørge for at jeg har et mentalt overskudd, er også viktig. Hvis jeg ikke får nok hvile, har jeg klok av skade skjønt at jeg ikke håndterer utfordringer spesielt bra. Innsikten jeg fikk i Gambia, ble grobunnen til å reflektere over egen adferd og utvikling, på den måten jeg gjør i dag. Erfaringene har gjort meg klokere, og etterhvert som jeg har måttet takle reaksjonene mine, har det gradvis blitt lettere å komme ut av de negative sporene jeg havner i. En motivasjon til forbedring har vært å se hvordan reaksjonene mine påvirker de rundt meg.
Jeg har trent på å være mer bevisst på hvordan jeg kan håndtere mine tanker og følelser når jeg er midt i en slik sinnstilstand. Fra å tidligere miste kontrollen, har jeg sakte men sikkert klart å ta mer styring over reaksjonene mine når jeg er i et negativt spor.
Det er viktig å erkjenne at mange situasjoner fortsatt kan være veldig utfordrende, og at jeg ikke alltid mestrer det på ønsket vis. Jeg fokuserer på å lære av de utfordringene jeg møter, slik at jeg kan utvikle meg i positiv retning. Dette er en kontinuerlig jobb, og vil nok være det resten av livet.

 

Ta gjerne kontakt for mer informasjon om kurs, foredrag, coaching

Kontakt

Hold deg oppdater med siste nytt fra meg.