En misforstått ungdom.

Misforstått ungdom

Etter å ha fullført mitt første år på PPU Yrkesfaglærerutdanning har jeg fått en ny innsikt og forståelse som jeg aldri vil ta for gitt. Jeg husker mitt første «aha» moment mens jeg leste pensum. Dette kom da jeg leste om det som kalles for «en selvoppfyllende profeti». Kort fortalt betyr dette at hvis en person for eksempel ofte er i trøbbel, og har rykte på seg for å være en trøbbelmaker, vil denne personen til slutt identifisere seg som dette og oppføre seg deretter. Dette var noe jeg kjente godt igjen fra min tid på skolebenken. Spesielt på ungdomsskolen. En urokråke, det var det jeg var og trodde jeg skulle være. Noe annet var aldri et tema for meg. Mye fordi jeg ikke visste om noe annet. Jeg skapte meg en identitet som klassens klovn. En følt forventning fra de rundt meg som jeg absolutt var tilfreds med.

Det å være en lett synlig og høylytt elev som skaper mye uro, var det som skulle bli min største fiende. Et følelsesregister helt ute av kontroll og ingen som helt forstod hvordan dette skulle håndteres. Til min til tider store frustrasjon visste jeg at lærerne var ekstra påpasselig, og viste lite skjønn hvis jeg skulle finne på noe tull. Jeg var veldig klar over at det nesten var forventet at jeg skulle utfordre dem på noe vis. På grunn av dette var det lite slingringsmonn for meg. Dette gjorde at jeg likte å teste grenser. Det var mange situasjoner der jeg var deltakende sammen med flere, og likevel endte opp som syndebukk alene. Ofte i ren frustrasjon og sinne, havnet jeg helt ut av kontroll.

Jeg skal aldri påstå at jeg ikke var skyldig i å lage trøbbel, men det ligger så mye mer bak adferden min enn det mange forstod og kanskje den dag i dag ikke forstår. Som kommende pedagog er jeg sikker på at den ryggsekken med erfaringer jeg har, vil være avgjørende for å kunne hjelpe elever i lignende situasjoner som jeg var i. Jeg tenker ofte på hvor heldig jeg var som hadde en helt fantastisk kontaktlærer i tre år, som hjalp meg gjennom all galskapen som et trygt anker i min skolehverdag.

På hjemmebane utagerte jeg også, men her ble jeg håndtert på en måte som gjorde at situasjoner i de fleste tilfeller ikke ble større enn de måtte være. Forståelse, en opplevelse av å bli sett eller hørt og klar grensesetting er viktige faktorer her. I skolesituasjoner var det et fåtall lærere som hadde evnen til å håndtere meg i dårlige situasjoner. Ofte ble eskalerende situasjoner et resultat av dette. I de aller fleste tilfeller endte det med at den enkleste løsningen ble tatt, og det var å fjerne problemet fra klasserommet og vise meg ut på gangen. Jeg tror ikke jeg tuller når jeg sier at jeg har like mange minner fra gangen, som fra klasserommet. Det var mange ganger at jeg bevisst gikk inn for å bli kastet på gangen. Hvilken frihet var ikke det? Slippe unna drit kjedelig teoretisk undervisning. Med et konsentrasjonsspenn som var like godt som hos en overivrig treåring full av sukker, var det å kunne forlate undervisningen nesten som en belønning. Hver gang jeg og gamle klassevenner mimrer om den tiden her, kan jeg nesten garantere at følgende kommentar kommer; «Hvis jeg skulle forlate klasserommet for å fylle vann eller gå på do, kunne jeg vedde på at du satt der ute i gangen». Når jeg tenker over det i ettertid er det ganske nedverdigende å sitte sånn på utstilling til enhver tid.

Poenget med denne teksten er hverken sympati eller det å henge ut noen. For meg er dette en mulighet til refleksjon og ettertanke. Dele min opplevelse, først og fremst med meg selv, men også med de som en gang skal lese dette. Dette er et lite innblikk i hva som foregikk bak den klovnete fasaden. I de senere år har jeg brukt mye tid på selvutvikling. Det har handlet om å bli kjent med meg selv på nye måter, og kunne se ting fra ulike perspektiv. I denne innsikten har jeg lært meg å være mer åpen for endring. Skape nye mønster og søke positivt utvikling. Gjenkjenning av handlingsmønster og vite hvordan jeg skal lære av mine svakheter.   Dette er den største gaven jeg har gitt meg selv. Det har gitt meg en verdifull kunnskap om mitt eget intellekt og har gjort meg til den jeg er i dag. En person i stadig positiv utvikling.